Da jeg fikk i oppgave å skrive et blogginnlegg om Vær varsom- plakaten skulle jeg svare på noen spørsmål i mediemøte boken våres. De var følgene: Hva mener vi med presseetikk, hva er vær varsom- plakaten, og til slutt skulle jeg diskutere med meg selv om hvilke punkt i plakaten jeg ville hatt vanskeligheter med å bryte selv?
Helt ærlig visste jeg ikke helt hva jeg skulle skrive. Det første ordet som begynte å surre i hode på meg var presseetikk. Jeg søkte på nette, og det som kom frem hjalp ikke så veldig: presseetikk= etikk yrkesetiske regler for pressefolk. Det var da greit, det kunne jeg jo tenke meg frem til etter navnet på dette ordet. Og jeg som trodde jeg skulle klare denne oppgaven fint uten boken…
Så fant jeg endelig frem boken, og der sto det skrevet med bitteliten skrift: Presseetikk er moralske normer og regler for hvordan media skal stille seg til kjelder og omtalte personer. Presseetikk kommer til uttrykk gjennom vær varsom- plakaten og frasegner fra pressens faglige utvalg.
Enkelt og greit svar egentlig..
Men hva er vær varsom- plakaten egentlig?
Jo, vær varsom- plakaten er pressens egne regler for hva som kan og bør skrives. Pressen må ta hensyn til disse reglene når de skal behandle ulike saker. Det er et eget utvalg som passer på at vær varsom- plakaten blir fulgt. Disse reglene er med på å hindre pressen i å gi uheldige opplysninger som er i medias søkelys. I denne plakaten står det blant annet:
• Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.
• Pressen har rett til å informere om det som skjer i samfunnet, og avdekke kritikkverdige forhold.
• Pressen skal verne enkeltmennesker og grupper mot overgrep og forsømmelse.
• Pressen skal være kritisk til valg av kilder og kontrollere at opplysninger de får er korrekte.
• Pressen skal vise respekt for menneskelige særtrekk og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn.
• Pressen skal unngå å dømme på forhånd i kriminal- og rettsreportasjer.
• Pressen skal ta hensyn til hvordan omtalen av ulykker og kriminalsaker kan virke inn på offer og pårørende.
• Pressen skal som hovedregel ikke røpe identiteten til barn i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker.
• Pressen skal være forsiktig med bruk av bilder i andre sammenhenger enn den opprinnelige.
• Ord og bilder er mektige våpen. Ikke misbruk dem!
Så kom spørsmålet. Hvilken hadde jeg hatt størst problem med og laver å bryte om jeg var journalist. Jeg tror jeg hadde hatt størst problem med: Pressen skal unngå å dømme på forhånd i kriminal- og rettsreportasjer. For jeg tror jeg hadde blitt veldig ivrig om jeg skulle intervjuet noen etter en kriminal sak, og fantasien kan ofte ta liv overhand. Den siste kunne det hende at jeg hadde brukt og. For om jeg hadde hatt et veldig bra bilde, som ville solgt for masse aviser, hadde det vært veldig fristende å bruke det… Kanskje jeg må lære å kontrollere fantasien min før jeg en gang kanskje kan bli journalist?
